Til tross for opplysninger om at to tyske skip var blitt torpedert utenfor kysten av Sør-Norge, var det altså de britiske og franske minene som ble diskutert i Stortinget den 8. april. 

At den tyske invasjonen skulle komme allerede neste natt, var det ingen som forestilte seg.

Angrepet på Norge

De tyske nazistene angrep Norge med voldsomme skyts. Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Narvik var noen av stedene som ble inntatt med både fly og skip.

Angrepet kom overraskende, og uten noen krigserklæring i forkant.

De første meldingene om en tysk invasjon kom rundt midnatt. Ytterst i Oslofjorden ble den norske vaktbåten "Pol III" senket av den tyske torpedobåten "Albatross".

På Oscarsborg, like utenfor Oslo, forberedte de seg på kamper. Klokken 04.21 avfyrte kommandant Birger Eriksen og hans menn skuddene som senket det store krigsskipet Blücher.

Stortingets flukt – Elverumsfullmakten

Samtidig forberedte kongehuset, regjeringen og stortingsrepresentantene seg på å måtte flykte.

Da stortingspresident Carl Joachim Hambro ble varslet om den tyske invasjonen, beordret han evakuering av Stortinget med tog til Hamar. Kongefamilien og regjeringen skulle evakueres med samme tog.

Rett før klokken halv åtte samme morgen rullet toget ut fra Østbanen i Oslo, med kurs for Hamar.

På Hamar ble det holdt stortingsmøte, men dette måtte avbrytes fordi tyske styrker nærmet seg. I all hast ble lokalene forlatt, og Stortinget, regjeringen og kongen flyktet videre til Elverum.

Her vedtok Stortinget å overføre sin myndighet til regjeringen. På denne måten fikk regjeringen fullmakt til å ivareta Norges interesser til Stortinget igjen kunne samles.

Avtalen er kjent som Elverumsfullmakten, og ble avgjørende for at regjeringen kunne fortsette sitt arbeid fra eksil i Storbritannia under krigen.

Etter at møtet var hevet på Elverum, fortsatte flukten for kongen, kronprinsen og regjeringen. Kong Haakon og kronprins Olav reiste først til Vestlandet, deretter Nord-Norge, før de innså at det var umulig for Norge å stanse de tyske styrkene.

Den 7. juni 1940 forlot de Norge, og dro i eksil i London hvor de sammen med regjeringen styrte den norske motstandsbevegelsen. Det skulle gå fem år før de kunne vende tilbake til Norge, og før landets folkevalgte igjen kunne samles på Stortinget.

Maktkampen mellom Terboven og Quisling

Klokken 22.00 kvelden 9. april, holdt Vidkun Quisling en radiotale der han erklærte seg selv som Norges nye statsminister.

Tyskernes hadde i utgangspunktet håpet at den norske regjeringen skulle overgi seg uten motstand. Da det ikke skjedde, henvendte representanter for det tyske nazipartiet seg til Vidkun Quisling og ba ham begå statskupp. De håpet at den norske motstanden skulle bli mindre dersom en "norsk" regjering tok makten.

Likevel blir Quisling fort avsatt av den tyske okkupasjonsmakten, som ikke anerkjenner hans styre. Bare noen uker etter 9. april blir Josef Terboven sendt til Oslo. Han får i oppdrag å opprette et tysk-kontrollert styre i Norge.

Stortingsbygningen i diktaturets hender

Etter at det norske forsvaret kapitulerte 10. juni, vendte den tyske okkupasjonsmakten seg til Stortinget i et forsøk på å etablere et samarbeidsregime som skulle erstatte norske myndigheter.

Noen av medlemmene i Stortingets presidentskap var blitt igjen i Norge. Under sterkt press gikk de med på å erklære at Elverumsfullmakten var ugyldig og at regjeringen skulle avsettes. Kongen ble samtidig bedt om å trekke seg.

Kong Haakon nektet på sin side å akseptere denne avtalen. I en tale holdt fra eksil i London, gjorde han det klart at det var uaktuelt å forhandle med tyskerne.

Hans avvisning av alle forsøk på å forhandle med tyskerne, har blitt kjent som «kongens nei» i norsk historie, og motiverte mange til motstandskamp i Norge.

Til slutt ga tyskerne opp å forankre okkupasjonsregimet i lovlig valgte norske myndigheter. I stedet gjennomførte Reichskommissar Josef Terboven et kupp.

Den 25. september 1940 utnevnte Terboven en norsk regjering underlagt seg selv. Av regjeringens 13 statsråder, var ni fra det norske nazistpartiet Nasjonal Samling.

Quisling og Terboven kom aldri overens med hverandre. Gjennom hele krigen er de rivaler, men tvinges til å samarbeide.

Terboven mente at Quisling var udugelig, og ønsket å ha mest mulig makt selv. Quisling, på sin side, hadde et godt forhold til Hitler som hadde lovet ham en ledende rolle i Norge.

I 1942 fikk Quisling formelt rollen som ministerpresident, og ledet en nasjonal regjering fram til 1945. Quislings politiske makt var likevel begrenset. Terboven hadde den øverste myndigheten.

Stortingsbygningen ble brukt av tyskerne gjennom store deler av krigen. Josef Terboven hadde sitt kontor i Eidsvollsgalleriet det meste av okkupasjonstiden.

I februar 1945 flyttet han til Oslo Handelsgymnasium. Stortingsbygningen ble da overlatt til den norske NS-regjeringen under Quislings ledelse.

Kong Haakon kom tilbake til Norge 7. juni 1945. På dagen fem år etter at han hadde forlatt landet. Han ble møtt av kronprins Olav, som hadde kommet tilbake noen uker tidligere, og et hav av folk som ville ta del i feiringen.

Våren og sommeren 1945 kalles gjerne fredsdagene. Overgangen fra diktatur tilbake til et legitimt, demokratisk styresett gikk nokså smertefritt.

Det var noe uenighet om hvordan Norge burde styres umiddelbart etter frigjøringen. Ikke minst var mange kritiske til Stortingets presidentskap, som de mente hadde gått for langt i å imøtekomme den tyske okkupasjonsmaktens ønsker våren 1940.

Oppdraget med å danne en midlertidig regjering fram til et nytt stortingsvalg kunne avholdes, gikk til Arbeiderpartiets leder Einar Gerhardsen.

Han dannet en samlingsregjering, som satt sommeren og deler av høsten 1945. Samlingsregjeringen var tverrpolitisk og hadde statsråder fra alle de store partiene i Norge.

Aldri mer 9. april

Selv om ukene og månedene etter frigjøringen bød på mange markeringer av at landets demokratiske institusjoner var gjeninnsatt, hvilte det også et stort alvor over perioden.

Andre verdenskrig var enormt ødeleggende. Land fra alle kontinenter ble trukket inn i konfliktene. Til sammen mistet rundt 70 millioner mennesker livet.

I Norge ble rundt 10.000 mennesker drept som direkte følge av krigen. Okkupasjonstiden forårsaket noen av de mest traumatiske hendelsene i norsk historie, som deportasjonen av norske jøder og nedbrenningen av Finnmark. Det er derfor vi sier "aldri mer 9. april".