Demokrati og menneskerettigheter

Menneskerettigheter er rettigheter som alle verdens mennesker har krav på, uavhengig av bosted, tro, hudfarge eller legning. Altså rettigheter alle har fordi man er et menneske.

Menneskerettighetene er en grunnleggende verdi i samfunnet og en av byggesteinene i demokratiet vårt.

Både Grunnloven og internasjonale avtaler forplikter norske myndigheter til å sikre at alle som bor her, får oppfylt sine menneskerettigheter.

To kategorier menneskerettigheter

Menneskerettighetene deles ofte inn i to kategorier:

1. politiske og sivile rettigheter
2. økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter

Eksempler på politiske og sivile rettigheter er ytringsfrihet, religionsfrihet og retten til å delta i valg. Disse rettighetene skal ikke staten hindre deg i å utøve. 

Eksempler på økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er retten til utdanning og grunnleggende helsehjelp. Disse rettighetene skal staten sørge for at du får oppfylt.

Er menneskerettigheter nødvendige for demokratiet?

Flere av menneskerettighetene omtales som politiske rettigheter. Dette gjelder blant annet stemmerett, ytringsfrihet, og organisasjonsfrihet. Respekt for disse er helt nødvendige for at land skal regnes som demokratiske.

I et demokrati skal folket kunne stemme ved valg, si hva de mener om landets politiske ledere og organisere seg i grupper for å kjempe for sin sak.

Samtidig er det ikke bare politiske rettigheter som er viktige for demokratiet. Retten til utdanning, for eksempel, er også nødvendige for at folk skal ha mulighet til å delta i demokratiet. Kan du ikke kan lese eller skrive, er det vanskelig å få nødvendig informasjon for å delta.

Det samme gjelder hvis du lever under forhold som gjør at du ikke har kapasitet til å kjempe for din sak, som for eksempel i sult, nød eller med dårlig helse.

Når fikk vi menneskerettigheter slik vi kjenner det i dag?

Ideen om at mennesker skal ha noen grunnleggende rettigheter, har vært sentral i mange kulturer og religioner til ulike tider.

De moderne menneskerettighetene, slik vi kjenner de i dag, ble skrevet like etter annen verdenskrig. Da samlet FN en gruppe mennesker, ledet av Eleanor Roosevelt, som fikk i oppdrag å lage et utkast til verdenserklæringen om menneskerettigheter.

I 1948 ble menneskerettighetserklæringen vedtatt av FN. Dette er en liste med 30 rettigheter, som gjelder for alle FNs medlemsland, men som ikke er juridisk bindene. Det betyr at menneskerettighetserklæringen ikke er inkludert i noen lands lover.

Menneskerettighetene er internasjonale lover

I tillegg til menneskerettighetserklæringen, har FN utformet ni menneskerettighetskonvensjoner. Hvis et land velger å ratifisere disse, altså godkjenne, blir de en del av landets lover.

Et eksempel på en konvensjon er barnekonvensjonen, som slår fast hvilke rettigheter alle barn skal ha.

For land i Europa gjelder også Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Den lister opp mange av de samme rettighetene som FNs menneskerettighetserklæring.

Forskjellen er at Den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen er juridisk bindende for landene som har sluttet seg til den.

Dersom det forekommer brudd på disse rettighetene, kan staten prøves for Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD). Også Norge har flere ganger blitt dømt for brudd på menneskerettighetene i EMD.

Stortinget og menneskerettighetene

Det er staten som skal sørge for at landets innbyggere har grunnleggende rettigheter. I Norge er det Stortinget som vedtar om menneskerettigheter skal skrives inn i norsk lov.

For eksempel har Stortinget vedtatt at FNs barnekonvensjon er juridisk bindende for Norge. Dermed skal staten sørge for at alle barn i Norge lever gode liv.

Staten skal blant annet sørge for at alle barn får grunnleggende utdanning, at barn ikke opplever vold i hjemmet og at barn lyttes til i saker som gjelder dem.

Menneskerettighetene som blir en del av norsk lov skrives inn i menneskerettighetsloven.

I 2014 vedtok Stortinget at Grunnloven skal ha et eget kapittel om menneskerettigheter. Rettighetene som er skrevet inn i Grunnloven har en forhøyet status, og er vanskeligere å endre enn andre lover.