I Grunnloven står det at Norge er et konstitusjonelt monarki. Det betyr at vi har en konge eller en dronning som statsoverhode – en monark.
I praksis har kong Harald ingen politisk makt. I dag forbinder vi kongen først og fremst med symbolske oppgaver.
Likevel skal kongen godkjenne alle lovendringer Stortinget vedtar. Det gjør kongen i sine ukentlige møter med regjeringen.
Den formen for monarki som vi har i Norge, kalles konstitusjonelt monarki. Det betyr at Grunnloven og demokratiet står over kongen.
Det er med andre ord ikke kong Harald som bestemmer landets lover eller hvor mye folk skal betale i skatt. Det er det Stortinget, som er valgt av folket, som gjør.
Sverige, Danmark og Storbritannia er eksempler på andre konstitusjonelle monarkier som ligner vårt.
Noen land har enevelde eller absolutt monarki. Da har kongen stor politisk makt. Eksempler på slike land er Qatar og Saudi-Arabia. Denne formen for monarki hadde vi i Norge i unionen med Danmark, altså før 1814.
Den norske kongehistorien går mer enn tusen år tilbake i tid. I mange av disse årene har likevel ikke Norges konge bare vært vår konge. Under unionene med først Danmark (1380-1814) og deretter Sverige (1814-1905) delte vi konge med disse.
Norges kongerekke fra 1814 til i dag:
Da Norge gikk ut av unionen med Sverige i 1905 fikk folket velge om Norge fortsatt skulle være et monarki eller få republikk som styreform.
79 % av befolkningen stemte for at Norge skulle forbli et monarki, og kong Haakon VII ble dermed Norges konge.
Over hundre år senere er Norge fremdeles et monarki. Det betyr at statsoverhodet vårt er en monark som har fått posisjonen sin gjennom arv, og ikke gjennom valg.
Det har ikke vært flere folkeavstemninger om dette, men spørreundersøkelser viser at folkets støtte til monarki som styreform er omtrent den samme i dag som i 1905.
I dag forbinder vi kongen først og fremst med representative oppgaver. Det betyr at han representerer Norge i ulike sammenhenger.
Kongen reiser rundt både i Norge og i verden, og han tar imot besøk på slottet. Dette gjør kongen for å holde på vennskap og avtaler mellom Norge og andre land.
Når det skjer alvorlige ulykker, naturkatastrofer eller terrorangrep, møter gjerne kongen eller andre fra kongefamilien de pårørende. Dette gjør de for å vise støtte og gi uttrykk for at det som har skjedd angår hele Norge.
Kongen har også en viktig formell rolle i demokratiet vårt. I Grunnlovens paragraf 3 står det at kongen har den utøvende makt.
Videre står det at kongen velger selv et råd, som skal bestå av en statsminister og minst syv andre medlemmer. Det er dette rådet som kalles regjeringen.
Det er regjeringen, altså kongens råd, som styrer landet i det daglige på kongens vegne.
Selv om det formelt er kongen som utpeker statsministeren etter et valg, gjør han det basert på resultatet av stortingsvalget. Det eller de partiene med størst mulighet til å få flertall for sin politikk i Stortinget, danner regjering.
Dette er et eksempel på at kongens makt i Norge er begrenset. Kongen respekterer folkets vilje når han utpeker en statsminister.
Det er dette som kalles parlamentarisme: Regjeringen utpekes med utgangspunkt i stortingsflertallet.
Kongen har ofte møter med regjeringen. Nesten hver fredag klokken 11 holdes et møte på slottet som kalles «Kongen i statsråd».
Her forteller regjeringen kongen om saker de jobber med. De har også med seg lover som Stortinget har vedtatt. Disse må kongen underskrive før regjeringen kan gjennomføre lovene.
Kongen har vetorett. Det vil si at han kan nekte å underskrive. Men i moderne tid har kongen aldri nektet å underskrive lover Stortinget har vedtatt.
Kongens vetorett er også begrenset. Dersom kongen nekter å godkjenne en lovendring, kan Stortinget vedta den samme lovendringen en gang til. Hvis det skjer, kan ikke kongen lenger legge ned veto.
Kongen har mindre kontakt med Stortinget enn med regjeringen. Faktisk er kongen den eneste i verden som ikke får lov til å være publikum når det er debatt i Stortinget.
Dette henger sammen med maktfordelingsprinsippet. De som skrev Grunnloven ville sørge for at Stortinget fikk jobbe i fred, uten at kongen blandet seg inn.
Kongen kommer til Stortinget bare én dag i året, i begynnelsen av oktober. Da åpner kongen et nytt arbeidsår på Stortinget. Dette kalles Stortingets høytidelige åpning.
Denne dagen er hele Stortinget, regjeringen og medlemmene i Høyesterett samlet i stortingssalen. Alle de tre statsmaktene samles for å delta på seremonien.
Inne i stortingssalen mottar kongen trontalen av statsministeren. Talen er skrevet av regjeringen og beskriver regjeringens politiske planer for det kommende året. Kongens fremfører talen for Stortinget og folket.
Kong Harald er den tredje i rekken av norske konger etter 1905. Tidligere var det bare menn som kunne arve tronen, men i 1990 bestemte Stortinget at også kvinner kan arve tronen.
Det betyr at det eldste barnet til kronprins Haakon, prinsesse Ingrid Alexandra, vil arve tronen etter sin far.
