På vei opp til Slottet, passerer barnetoget statuen av Karl Johan. Han var konge i Norge og Sverige fra 1818 til 1844.
I dag er Slottet og Karl Johans gate noen av de fremste symbolene for 17. mai-feiringen i Norge.
Men skrur vi tiden tilbake 200 år, ville Karl Johan forby nordmenn å feire 17. mai. I 1829 sendte han til og med soldater for å stanse feiringen!
For å forstå konflikten rundt 17. mai, må vi tilbake til 1814. I januar 1814 måtte Danmark avstå Norge til den svenske kongen. I Norge ble nyheten møtt med misnøye. Mange ønsket heller at Norge skulle styre seg selv.
Derfor møttes 112 menn på Eidsvoll for å skrive en grunnlov for Norge. Den 17. mai var de ferdige og valgte den danske prinsen Christian Frederik til norsk konge.
Men Christian Frederiks regjeringstid ble kort. Sveriges konge Karl XIII og hans tronarving Karl Johan, nektet å akseptere norsk selvstendighet. 26. juli 1814 angrep svenske tropper Norge.
Krigen ble kort. Den svenske hæren var overlegen. Bare to uker senere ble det innledet fredsforhandlinger i Moss.
Gjennom høsten 1814 forhandlet Norge og Sverige om hvordan 17. mai-grunnloven kunne tilpasses en union med Sverige.
Den nye grunnloven ble undertegnet 4. november. Her måtte Norge akseptere en svensk konge, men fikk beholde blant annet Stortinget. Alt i alt fikk Norge større frihet enn landet hadde hatt under Danmark.
Fire år senere, i 1818, overtok Karl Johan tronen i Sverige og Norge.
Selv om han hadde latt nordmennene beholde store deler av 17. mai-grunnloven, ønsket han ingen feiring av 17. mai.
Karl Johan oppfattet feiring av 17. mai som anti-svensk og en skjult hyllest til sin danske rival Christian Frederik. Karl Johan ville heller at nordmenn skulle feire nasjonaldag 4. november.
Men i Norge foretrakk folk 17. mai. I årene etter 1814 feiret mange Grunnloven på denne dagen, til tross for at kongen truet med å trekke våpen.
I 1828 var Karl Johan selv til stede i Christiania i mai. Med seg hadde han en kunngjøring med forbud mot å feire 17.mai-grunnloven.
Stortinget lot seg presse, og vedtok enstemmig å ikke feire 17. mai det året.
17. mai 1829 skulle bli den mest dramatiske feiringen. Til tross for advarsler, samlet folk seg flere steder i byen. Stemningen var anspent, særlig i Christiania.
Folk trosset politiets trusler, og feiret Grunnloven med hurrarop og sanger. Flere ble arrestert. På Stortorget samlet flere hundre mennesker seg, før de la i vei mot Vaterlands torg.
Da gjorde Karl Johan alvor av truslene sine og sendte soldater inn i folkemengden.
Mange ble slått med geværkolber og ridd overende av kavaleriet.
En av dem var den 20 år gamle dikteren Henrik Wergeland, som fikk uniformsjakka si spjæret opp av et sabelhogg.
Torgslaget ble i ettertiden regnet som en skandale. Det var det kraftigste angrepet mot borgernes frihet siden 1814.
Samtidig bidro Karl Johans motstand til å gjøre 17. mai enda viktigere for nordmenn. Selv om Karl Johan aldri anerkjente 17. mai, var det flere og flere som markerte dagen, og i 1836 inviterte Stortinget for første gang til 17. mai feiring.
