Samme dag som Eidsvollsmennene valgte ham til konge, 17. mai 1814, fikk Christian Frederik et brev fra svenskene.
I brevet kalte de ham for en opprører, som ifølge svenske agenter ikke hadde noen særlig støtte i den norske befolkningen.
Etter flere forsøk på å finne en fredelig løsning, gikk Sverige til angrep på Norge i slutten av juli. Men Karl Johan trådte varsomt fram. Kanskje skjønte han at han måtte gi nordmennene noe.
Sett utenfra var den norske hjemmealenefesten plagsom på flere måter. Et krigstrøtt Europa hadde endelig fred i siktet. Men nå var det plutselig fare for en ny storkrig i Norden.
Samtidig mente flere at det var selvmotsigende å skulle avslutte 30 år med krig for folks frihet, med å tvinge det norske folk inn i en union de kanskje ikke ønsket.
I løpet av mai og juni sendte Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen (i dagens Tyskland) diplomater til Norge.
Premisset deres var klart: Christian Frederik var ikke Norges rettmessige konge. Avtalen som stormaktene hadde gjort med Sverige, måtte respekteres.
Allikevel håpet de å finne en løsning alle parter kunne leve med. Diplomatene snakket med både Christian Frederik og Karl Johan. Mens Christian Frederik var varm og imøtekommende, opplevde diplomatene Karl Johan som sta og egenrådig.
Selv om de kanskje likte Christian Frederik best, og fikk mer sympati med nordmennene, endret ikke det stormaktenes syn særlig mye. Kieltraktaten, som slo fast at Norge skulle i union med Sverige, måtte gjennomføres.
26. juli angrep Sverige Norge. De første skipene dro ut fra Strömstad tidlig om morgenen, i retning Hvaler og Fredrikstad. Noen dager senere krysset også Karl Johan grensa, over Svinesund.
Allerede i februar hadde Christian Frederik begynt å utplassere soldater nær svenskegrensa. Utover sommeren ble flere mobilisert, slik at til sammen 35.000 norske soldater nå var klare til å forsvare oss.
Selv oppholdt Christian Frederik seg i Moss under hele krigen, for å være i nærheten av kampene som pågikk.
Det var få som trodde at Norge kunne vinne. Svenskene var langt flere, rundt 45.000, de var bedre utstyrt og bedre organisert. Karl Johan var en av Europas mest erfarne generaler, Christian Frederik hadde ingen erfaring med å lede soldater i krig.
Men selv om Karl Johan visste at hans soldater var fullstendig overlegne de norske, trådte han ganske forsiktig fram. Han ønsket ikke å knuse den norske hæren og påføre nordmennene store lidelser.
Den 4. august kapitulerte Fredrikstad festning, og svenskene hadde så godt som vunnet. Karl Johan foreslo for Christian Frederik at de skulle starte fredsforhandlinger.
I utgangspunktet ville Karl Johan at Christian Frederik skulle reise hjem til København med en gang. Til tross for nokså tynnslitte nerver stod Christian Frederik fast på at det norske folk hadde valgt ham til konge.
Dersom Sverige og Norge skulle forhandle om vilkår i en union, måtte det skje med Stortingets godkjennelse.
Karl Johan aksepterte denne løsningen, og den 14. august ble Mossekonvensjonen undertegnet av Karl Johan og den norske regjeringen. Avtalen gikk ut på at Stortinget skulle innkalles for å tilpasse Grunnloven til en union med Sverige.
Først grunnlov, så konge. Det var Stortingets mål. Akkurat som på Eidsvoll noen måneder tidligere.
Det aller viktigste å ta med seg fra alt som skjedde i 1814, var ønsket om å avvikle eneveldet og sikre mer makt til folket.
Dermed måtte man for enhver pris unngå at Karl Johan og svenskene fikk diktere for mye av betingelsene for den nye unionen.
Wilhelm Frimann Koren Christie ble valgt til stortingspresident. Det var han som skulle dra forhandlingene med svenskene i havn. Han hadde ikke noen lang politisk karriere bak seg, men på Eidsvoll hadde Christie vist seg som en god organisator.
På både norsk og svensk side var sterke følelser i sving og diskusjonene tok av i ulike retninger. Christie ønsket derfor å slå fast hva målet med Stortingets arbeid egentlig skulle være. Hvis man først var enige om det, var det lettere å jobbe sammen.
Christie la fram flere forslag for Stortinget, som han lykkes med å få flertall for: For det første ble Stortinget enige om å tilpasse Grunnloven til en union med Sverige. For det andre ble det flertall for å utsette kongevalget til etter at Grunnloven var vedtatt.
Karl Johan gikk også med på disse vilkårene, og grunnlaget for videre forhandlinger var lagt.
Fra 26. oktober til 4. november ble alle Grunnlovens paragrafer gjennomgått av Stortinget. Svenskene foreslo hvordan de skulle endres, men de aller fleste av disse forslagene ble nedstemt av Stortinget.
En av endringene Sverige ønsket, var at Stortinget bare skulle møtes hvert femte år, i motsetning til hvert tredje år, som Stortinget ønsket selv. Sverige ville også at den svenske kongen skulle utnevne alle de viktigste posisjonene i Norge, inkludert stortingspresidenten.
Begge disse forslagene var Stortinget totalt uenige i.
For Stortinget var det viktig å sørge for en så løs forbindelse mellom Norge og Sverige som mulig. Derfor snek de også inn noen nye ting, som egen valuta og sentralbank.
Noen var til og med så tøffe at de foreslo at Stortinget skulle bestemme hvem den svenske kongen kunne utpeke til å sitte i regjering. Men da ble svenskene forbanna.
Christie skjønte at Stortinget tøyde strikken. Svenskenes tålmodighet var i ferd med å ta slutt. Dagen før Stortinget skulle stemme gjennom de siste avgjørende tilpasningene og velge konge, mottok han trusler fra svenskene om at de var klare til å blåse krigen i gang igjen.
Heldigvis ble kongevalget gjennomført i tråd med den planen Christie hadde skissert opp noen uker tidligere. Norge fikk beholde store deler av Grunnloven fra Eidsvoll, med noen tilpasninger: Sveriges konge ble også Norges konge. Til gjengjeld ble også Norges selvstyre styrket på noen områder.
Hva skjedde med Karl Johan? Hvorfor trådte en av Europas mest fryktløse hærførere så forsiktig fram? Hvorfor gikk han med på så mange av Stortingets krav? Disse spørsmålene har historikere forsøkt å svare på i snart 200 år.
Karl Johan kunne tvunget Norge inn i union med Sverige helt på sine egne premisser, dersom han ville. Årsakene til at han allikevel ikke gjorde det, men lyttet til nordmennene, er flere.
Karl Johan ville unngå en lang krig og konflikt mellom Norge og Sverige. Dersom krigen førte til store tap på norsk side, ville den norske motstanden mot unionen vokst. Det ville ikke Sverige være tjent med.
Da var det bedre, tenkte Karl Johan, å gi Norge noe. Grunnloven kunne heller endres igjen senere, for å sikre mer makt til kongen på bekostning av Stortinget.
I Sverige var en del adelsmenn misfornøyd med at Karl Johan godtok så mange av de norske kravene. Kanskje var denne misnøyen også noe av grunnen til at Karl Johan ville bygge en god relasjon til Norge?
Noen historikere har lurt på om Karl Johan var utrygg på sin egen posisjon i Sverige. Han var tross alt en fremmed, en som var adoptert av kongen for å vinne tilbake Finland fra Russland. Norge hadde vært Karl Johans prosjekt, ikke svenskenes.
Den forrige svenske kongen ble kastet gjennom et statskupp bare noen år tidligere. Kanskje var Karl Johan engstelig for at han skulle lide samme skjebne. I så fall ville det være nyttig å ha Norge å falle tilbake på. Selv om han aldri sa dette høyt, er det flere som tror at dette var Karl Johans plan B.
Utenfor Slottet i Oslo står en statue av Karl Johan på hest. Utenfor Stortinget står Christie med Grunnloven i hendene. Disse to, som sto på hver sin side i konflikten i 1814, har blikket vendt i hverandres retning.
I dag, mer enn 200 år senere, er maktfordelingen mellom Stortinget og regjeringen fremdeles en av de mest sentrale byggesteinene i demokratiet vårt.
Denne artikkelen er en del av en læringssti om Grunnloven og 1814. Trykk på knappen over for å gå til startsiden.