Demokrati og menneskerettar
Menneskerettar er rettar som alle menneska i verda har krav på, uavhengig av bustad, tru, hudfarge eller legning. Altså rettar alle har fordi ein er eit menneske.
Menneskerettane er ein grunnleggjande verdi i samfunnet og ein av byggjesteinane i demokratiet vårt.
Både Grunnlova og internasjonale avtalar forpliktar norske styresmakter til å sikre at alle som bur her, får oppfylt menneskerettane sine.
To kategoriar menneskerettar
Menneskerettighetene blir ofte delt inn i to kategoriar:
- politiske og sivile rettar
- økonomiske, sosiale og kulturelle rettar
Døme på politiske og sivile rettar er ytringsfridom, religionsfridom og retten til å delta i val. Desse rettane skal ikkje staten hindre deg i å utøve.
Døme på økonomiske, sosiale og kulturelle rettar er retten til utdanning og grunnleggjande helsehjelp. Desse rettane skal staten sørgje for at du får oppfylt.
Er menneskerettar nødvendige for demokratiet?
Fleire av menneskerettane blir omtalte som politiske rettar. Dette gjeld mellom anna stemmerett, ytringsfridom, og organisasjonsfridom. Respekt for desse er heilt nødvendige for at land skal reknast som demokratiske.
I eit demokrati skal folket kunne stemme ved val, seie kva dei meiner om dei politiske leiarane i landet og organisere seg i grupper for å kjempe for si sak.
Samtidig er det ikkje berre politiske rettar som er viktige for demokratiet. Retten til utdanning, til dømes, er også nødvendige for at folk skal ha høve til å delta i demokratiet. Kan du ikkje kan lese eller skrive, er det vanskeleg å få nødvendig informasjon for å delta.
Det same gjeld viss du lever under forhold som gjer at du ikkje har kapasitet til å kjempe for di sak, som til dømes i svolt, nød eller med dårleg helse.
Når fekk vi menneskerettar slik vi kjenner det i dag?
Ideen om at menneske skal ha nokre grunnleggjande rettar, har vore sentral i mange kulturar og religionar til ulike tider.
Dei moderne menneskerettane, slik vi kjenner dei i dag, vart skrive like etter andre verdskrigen. Då samla FN ei gruppe menneske, leidd av Eleanor Roosevelt, som fekk i oppdrag å lage eit utkast til verdsfråsegna om menneskerettar.
I 1948 vart menneskerettserklæringa vedteken av FN. Dette er ei liste med 30 rettar, som gjeld for alle FNs medlemsland, men som ikkje er juridisk binda. Det betyr at menneskerettserklæringa ikkje er inkludert i nokon lands lover.
Menneskerettane er internasjonale lover
I tillegg til menneskerettserklæringa, har FN forma ut ni menneskerettskonvensjonar. Viss eit land vel å ratifisere desse, altså godkjenne, blir dei ein del av lovene i landet.
Eit døme på ein konvensjon er barnekonvensjonen, som slår fast kva rettar alle barn skal ha.
For land i Europa gjeld også Den Europeiske menneskerettskonvensjonen. Den listar opp mange av dei same rettane som FNs menneskerettserklæring.
Forskjellen er at Den Europeiske menneskerettskonvensjonen er juridisk bindande for landa som har slutta seg til han.
Dersom det finst brot på desse rettane, kan staten prøvast for Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD). Også Noreg har fleire gonger vorte dømde for brot på menneskerettane i EMD.
Stortinget og menneskerettane
Det er staten som skal sørgje for at innbyggjarane i landet har grunnleggjande rettar. I Noreg er det Stortinget som vedtek om menneskerettar skal skrivast inn i norsk lov.
Til dømes har Stortinget vedteke at FNs barnekonvensjon er juridisk bindande for Noreg. Dermed skal staten sørgje for at alle barn i Noreg lever gode liv.
Staten skal mellom anna sørgje for at alle barn får grunnleggjande utdanning, at barn ikkje opplever vald i heimen og at barn blir lytta til i saker som gjeld dei.
Menneskerettane som blir ein del av norsk lov blir skriven inn i menneskerettslova.
I 2014 vedtok Stortinget at Grunnlova skal ha eit eige kapittel om menneskerettar. Rettane som er skrive inn i Grunnlova har ein forhøgd status, og er vanskelegare å endre enn andre lover.