Oppgave: Hvem var hvem?

Frederik 6. ble konge over Danmark-Norge i 1808. Da var han 40 år gammel, men hadde egentlig fungert som konge i mange år allerede.

Faren til Frederik, Christian 7., led av schizofreni og han brukte mer tid på å drikke og slåss med dørvakter enn å styre landet. I 1770 ansatte han Johann Friedrich Struensee som både lege og nærmeste politiske rådgiver. Det kom han til å angre på.

Moren til Frederik, Caroline Mathilde, innledet et forhold til Struensee som varte i flere år. Da forholdet ble avslørt, ble Struensee henrettet, mens Caroline Mathilde ble utvist fra landet. Frederik, som da var fire år gammel, så aldri moren sin igjen.

I 1784, da han var 16 år gammel, deltok Frederik i et statskupp hvor kuppmakerne fikk kastet mannen som fungerte som regjeringssjef.

Frederik overtok i praksis som regent etter dette, og ble en populær mann i Danmark. Blant annet innførte han lover som ga mange bønder bedre rettigheter og økonomi. Han var opptatt av moderne ideer, og forbød slavehandel.

Under napoleonskrigene fikk Frederik store politiske utfordringer. Han ble tvunget til å inngå en allianse med Frankrike, og måtte gå til krig mot både Storbritannia og Sverige.

I 1814 måtte Frederik 6. avstå Norge til Sverige. Han ble dermed Danmark-Norges siste unionskonge.

Jean-Baptiste Bernadotte ble født i Sør-Frankrike i 1763. Da han var 17 år, dro han hjemmefra for å bli soldat.

I tida etter den franske revolusjonen i 1789, steg Bernadotte raskt i gradene. Han hadde et godt forhold til Napoleon og ble utnevnt til både fyrste og marskalk, som var den høyeste tittelen man kunne få i den franske hæren.

Men etter hvert kjølnet vennskapet mellom Bernadotte og Napoleon. Under et slag i 1809 utfordret Bernadotte Napoleons strategi. Etter det ble han ikke betrodd viktige militære roller lenger.

Privat var Bernadotte og Napoleon likevel forbundet til hverandre. Bernadotte var gift med Désirée. Hun hadde vært forlovet med selveste Napoleon, men han dumpa henne til fordel for sin framtidige kone Joséphine.

Søsteren til Désirée var samtidig gift med broren til Napoleon. Dermed var Bonaparte og Napoleon knyttet til hverandre gjennom familiebånd, og de ble tvunget til å tolerere hverandre.

Da Bonaparte fikk tilbud om å bli kronprins i Sverige, så kanskje både han og Napoleon det som en løsning de kunne leve med. Napoleon ble kvitt den brysomme Bernadotte, og Bernadotte fikk igjen lede store militære styrker i krig.

Han tok navnet Karl Johan, men bortsett fra det var det lite svensk ved ham. Han lærte seg aldri språket, og kona Désirée hatet Sverige. Hun syns Sverige var kaldt og folkene uvennlige. Etter bare et halvt år i Stockholm forlot hun Karl Johan og sønnen deres, og flyttet tilbake til Paris.

Det er ikke så lett å forklare Christian Frederiks relasjon til den danske kongen og tronen, men her er et forsøk:

På papiret var Christian Frederik sønn av Frederik, som var broren til Christian (han kongen som var schizofren). Men i virkeligheten var faren til Christian Frederik en annen mann som het Frederik, nemlig Frederik von Blücher, som hadde et forhold til Christian Frederiks mor, Sophie Frederikke.

Dermed var Christian Frederik en slags halvfetter av Frederik 6. (som var sønn av Christian 7.). Christian Frederik ble kronprins fordi Frederik 6. ikke hadde noen ektefødte sønner som vokste opp.

I 1813 ble Christian Frederik sendt til Norge. Der skulle han være stattholder, som betød at han styrte Norge på vegne av kongen. I Norge ble han populær, særlig fordi han holdt så mange fester.

Fra Europas utkant fulgte både Christian Frederik og andre i Norge med på napoleonskrigene som gikk mot slutten. Da Frederik 6. ga bort Norge til Sverige som et krigsbytte, var det mange i Norge som heller ville bli selvstendige framfor å dyttes inn i en ny union.

Christian Frederik utnyttet dette, og tok initiativ til det som skulle bli riksforsamlingen på Eidsvoll.

Planen hans var klar: Dersom nordmennene fikk sin egen grunnlov og valgte ham til konge, kunne han gjenforene Danmark og Norge når han en gang i framtiden ble konge over Danmark også.

Men slik gikk det ikke. Etter en kort krig mot Sverige sommeren 1814, reiste han hjem til København. I 1839 ble han konge i Danmark, og var det til han døde i 1848.

12. mars 1814 steg Carsten Anker i land i England. Den 67 år gamle forretningsmannen hadde fått i oppdrag å reise til London for å "tale Norges sak".

Carsten Anker var en stor tilhenger av norsk selvstendighet, og ønsket Christian Frederik som konge. Ekspedisjonen til England foregikk samtidig med at riksforsamlingen ble enige om en grunnlov, i Carsten Ankers hjem på Eidsvoll.

Selv fikk han ikke deltatt på Eidsvoll, på grunn av oppdraget Christian Frederik hadde gitt ham: «Overbevis engelskmennene om at Karl Johan er en upålitelig type, og at jeg bør bli norsk konge i stedet!»

Det første Carsten Anker gjorde da han kom til England, var å kjøpe tonnevis med korn som skulle sendes til Norge. Men planen mislykkes. På grunn av krigen fikk ikke britiske skip lov av myndighetene til å seile til Norge med korn.

Dessuten blir Carsten Anker arrestert. På grunn av økonomiske sanksjoner mot norske og danske borgere, havner han i gjeldsfengsel. Etter hvert settes han fri, men får ikke lov til å forlate Storbritannia.

Når han først tvinges til å bli i London, utnytter han tida godt. Han har mange møter med britiske politikere, og Norge-saken blir tema i flere debatter i det britiske parlamentet.

Konklusjonen endres allikevel ikke: Britene er bundet av avtalen med Sverige og Karl Johan, og vil ikke støtte norsk selvstendighet.

Omsider får Carsten Anker reise hjem. Om ikke annet, oppnådde han at Norges sak ble bedre kjent blant både politikere og folk flest i Storbritannia.

Christian Magnus Falsen ble født i Norge, av norsk mor og dansk far. Da han var ni, flyttet han og faren til Danmark, hvor han utdannet seg til jurist. Han flyttet tilbake til Norge, men oppholdt seg i København da britene bombet byen i 1807.

Mens Falsen studerte i København, ble han interessert i ideene om demokrati, ytringsfrihet og avskaffelse av adel. Interessen for disse tankene hadde han til felles med mange han senere møtte på Eidsvoll i 1814.

Da han kom til Eidsvoll 10. april 1814, hadde Falsen med seg et ferdig utkast til grunnlov, som han hadde skrevet sammen med Johan Gunder Adler.

Det var flere som hadde med seg utkast, men utkastet til Falsen og Adler regnes for å være det nærmeste til det som ble vedtatt.

Falsen ønsket norsk selvstendighet basert på opplysningstidas ideer, i hvert fall noen av dem. For eksempel ønsket han en langt mer begrenset stemmerett enn det som ble vedtatt.

På Eidsvoll var Falsen en av de mest aktive. Dette, kombinert med at han hadde med seg et godt utkast, har gitt ham kallenavnet «Grunnlovens far» i norsk historie.

Innsatsen på Eidsvoll ble høydepunktet i Falsens karriere. Han satt på Stortinget noen år, men kom på kant med de fleste. Både fordi hans politiske holdninger var vanskelig å bli klok på, og fordi han var krevende å samarbeide med. Han døde bare 47 år gammel. Utslitt og bitter.

Grev Herman Wedel Jarlsberg hadde konflikten mellom tradisjoner og opplysningstid i blodet. Faren var en streng og konservativ mann, som hatet moderne ideer som demokrati og ytringsfrihet. Moren var liberal, og likte disse tankene.

Striden mellom foreldrene ble etter hvert så betent at faren banket opp både moren og barna. Herman sympatiserte med moren, og ble som henne en stor tilhenger av opplysningstidas ideer.

Herman Wedel Jarlsberg skjønte tidlig hvilken vei det kom til å gå for Norge. Allerede i mars 1813 tok han imot svenske agenter som Karl Johan sendte for å lodde stemninga for en union mellom Sverige og Norge.

Men plottet ble avslørt. Danskene hadde utplassert sine spioner blant embetsmennene i Norge, som rapporterte til kongen om planene. Vi vet ikke sikkert, men mange tror at Falsen var en av disse spionene.

Nettopp Falsen ble Wedel Jarlsbergs store rival på Eidsvoll. De representerte hver sin allianse: Falsen ønsket norsk selvstendighet, mens Wedel Jarlsberg var positiv til en union med Sverige.

Hans politiske karriere fortsatte i flere år etter Riksforsamlingen på Eidsvoll. I november 1814 ble han Norges første finansminister.

Statens økonomi var elendig etter krigene mot Storbritannia og Sverige. Som finansminister var det Wedel Jarlsbergs ansvar å få orden på Norges økonomi. Flere av forsøkene hans mislyktes, og gjelden bare vokste.

Opposisjonen på Stortinget ble sure, og krevde at Wedel Jarlsberg skulle dekke statens underskudd av egen lomme. Etter flere rettssaker ble han til slutt frikjent, men anklagene mot ham bidro til at han ble lei av å sitte i regjering.

I 1821 kom han dessuten på kant med kongen, og han gikk av som statsråd året etter.

De som var aller mest skuffa over at Norge ikke ble selvstendig i 1814, trengte en syndebukk. En de kunne peke på og si: «Det var hans feil! Ta ham!» Valget falt på Frederik Gottschalk Haxthausen.

Haxthausen var general i Christian Frederiks hær som kjempet mot svenskene sommeren 1814. Han hadde ansvaret for å holde Christian Frederik orientert om hvor mye våpen og annet utstyr de norske styrkene hadde igjen.

Rapportene Haxthausen ga til Christian Frederik, var dystre. Så dystre at Christian Frederik ga opp krigen og reiste hjem til København.

I ettertid påstod flere at Haxthausen hadde blitt bestukket av svenske agenter, og overdrev hvor dårlig det stod til med de norske styrkene.

19. august samlet en mobb seg utenfor boligen hans på Lille Frogner. De kylte steiner mot vinduene, mens de ropte at Haxthausen skulle henges.

Til slutt ble de forsikret om at Haxthausen ville bli fratatt sine posisjoner og stilles for riksrett.

Christian Frederik hadde forlatt Norge og kunne ikke stilles til ansvar for utfallet av krigen. Derfor ble Haxthausen, og en håndfull andre, blinket ut som syndebukker. Haxthausen ble til slutt frifunnet for forræderi, men ble allikevel dømt til å betale en stor sum i erstatning.

Selv om hans politiske karriere bare varte i fire år, er det få som har satt like dype spor etter seg i norsk politikk som Wilhelm F.K. Christie.

Han vokste opp i Bergen og studerte i København. I København lærte han seg tysk, fransk, engelsk og italiensk, og ble opptatt av opplysningstida ideer.

Denne interessen tok han med seg hjem, hvor han jobbet som embetsmann i tida før han ble valgt til å representere Bergen på Eidsvoll.

Christie hadde ikke noen politisk erfaring. Han var først og fremst god til å organisere ting, og ble valgt til sekretær på Eidsvoll. I debattene var han ganske stille, til tross for at han kom fra Bergen. Det han virkelig huskes for, var det han gjorde på høsten 1814.

Etter at den korte krigen mellom Norge og Sverige var over i august, begynte forhandlingene med Sverige. Christie ble valgt til å lede disse fra norsk side.

Christies store frykt var at den svenske kongen skulle bli for mektig. I tråd med opplysningstidas idealer mente han at statsmaktene måtte bygge på prinsippet om folkesuverenitet, ikke enevelde.

Grunnloven la vekt på maktfordeling, og begrenset kongens makt. Derfor ble Christies strategi å sikre Grunnloven først, og deretter velge konge. Ikke omvendt.

Avtalen om våpenhvile mellom Sverige og Norge var skjør. Karl Johans soldater stod klare til nye angrep dersom Stortinget ikke ble enige om en versjon tilpasset en union med Sverige. 

Christie ledet Stortinget gjennom paragraf for paragraf, og til slutt ble Grunnloven og unionen vedtatt på en måte som både Norge og Sverige kunne leve med. Takket være Christies innsats ble store deler av 17. mai-Grunnloven beholdt.