For å forstå hvorfor 1814 ble som det ble, må vi spole enda noen år tilbake i tid og zoome litt ut.
På begynnelsen av 1800-tallet pågikk en storkrig i Europa, som har fått navn etter en kjent fransk general: Napoleonskrigene.
Napoleons felttog over Europa utløste en kjede av hendelser, som flere år senere sørget for at Norge fikk en grunnlov og at Stortinget ble etablert.
I august 1807 seilte 400 britiske skip, med til sammen 29.000 soldater, inn mot København. Med seg hadde de våpen, bomber og et ultimatum til den danske kongen: Bli med oss i kampen mot Napoleon, ellers bomber vi!
Storbritannia hadde kriget mot Frankrike og Napoleon i 14 år. Napoleon kontrollerte store deler av fastlands-Europa. Nå fryktet britene at han også skulle få grep om Østersjøen.
Norge var ikke selvstendig på denne tiden, men lillebror i unionen med Danmark. Sammen var vi en av Europas største sjøfartsnasjoner.
Danmark-Norges geografiske plassering, som en slags inngangsport til Østersjøen, gjorde at britene ønsket å ha den danske kongen på sitt lag.
Danmark-Norge ønsket å være nøytrale i napoleonskrigene, men ble nå satt i en umulig posisjon. Storbritannia krevde at Danmark-Norge skulle bli med i deres allianse, dersom de ville unngå bombing og handelsblokade.
Dersom de aksepterte britenes krav, var det sannsynlig at franske tropper ville angripe. De stod utplassert i Nord-Tyskland, like sør for Danmark.
Én av de som ledet de franske troppene i Nord-Tyskland, var mannen som senere skulle bli svensk-norsk konge, Jean Baptiste Bernadotte – bedre kjent som Karl Johan.
Den dansk-norske kongen, Christian 7., var gammel og syk. Sønnen hans, Frederik 6., var derfor en slags vikar for faren sin på denne tida.
Frederik 6. gjorde et siste forsøk på å opprettholde nøytraliteten og avviste britenes krav. Selv om han var klar over de voldsomme konsekvensene det kunne få.
Britene svarte med et angrep som brant ned store deler av København. Mellom 2000-3000 mennesker mistet livet. Alle dansk-norske krigsskip ble tatt eller senket av britene, og sjøfarten mellom Danmark og Norge ble blokkert.
Dermed inngikk Frederik 6. en allianse med Napoleon. Storbritannia svarte med å erklære krig mot Danmark-Norge. Denne krigen skulle bli langvarig og katastrofal, særlig for Norge.
I hele sju år led Norge under den britiske handelsblokaden. Norge hadde vært helt avhengig av å importere korn og andre varer fra Danmark. Når det ikke lenger var mulig, ble det hungersnød i Norge.
Forholdene ble ikke bedre da Frederik 6. også gikk til krig mot Sverige i 1808. For Norge betød det enda færre muligheter til å skaffe korn og andre nødvendige varer. For Sverige kom napoleonskrigene på toppen av en allerede kaotisk periode.
Svensk politikk på begynnelsen av 1800-tallet var som et falleferdig IKEA-møbel uten bruksanvisning. Ingen skjønte helt hvordan de skulle skru det sammen.
Sverige hadde vært en europeisk stormakt, men tapte krig etter krig gjennom hele 1700-tallet. Det toppet seg i 1809, da de måtte gi fra seg kontrollen over Finland til Russland.
Den svenske kongen ble kastet ut av landet etter et statskupp. Den nye kongen adopterte en 47 år gammel franskmann, og gjorde ham til sin tronarving.
Etter tapet av Finland til Russland var stemninga så dårlig i Sverige at mange fryktet borgerkrig.
Mange embetsmenn og offiserer var forbanna på Kong Gustav 4. Adolf, som de mente hadde ført en helt elendig utenrikspolitikk. Løsningen ble å arrestere kongen og kaste ham ut av landet.
5. juni 1809 ble Karl 13. utnevnt til ny konge i Sverige. Han var onkelen til den avsatte kongen, men hadde ikke egne barn til tross for at han var over 60 år gammel.
For å sikre både fred og stabilitet, måtte svenskene finne en tronarving. Valget falt på den danske prinsen Carl August.
Men gleden over å ha en ny konge og kronprins på plass, ble kortvarig. Etter bare et halvt år, rammes Karl 13. av slag. Og som om ikke det var nok, ramler Carl August av hesten sin og dør i mai 1810.
Dermed stod Sverige igjen med en konge som var ute av stand til å fungere som konge, og uten en tronarving til å ta over.
Da Carl August døde, måtte svenskene igjen se seg om etter en kronprins. Valget falt egentlig på Carl Augusts bror, Frederik Christian.
Sverige sendte tre diplomater til Frankrike for å informere Napoleon om dette valget. Napoleon nikket velvillig, og alt virket å være i orden.
Men én av de svenske diplomatene, Carl Otto Mörner, hadde andre planer. Etter å ha vært hos Napoleon, dro han videre til et landsted utenfor Paris. Der besøkte han den franske generalen Jean Baptiste Bernadotte.
Bernadotte hadde i mange år vært en av Napoleons mest betrodde generaler. Men på grunn av militære uenigheter hadde de havnet på kant med hverandre.
Blant de med politisk makt i det svenske samfunnet, var det flere som så på Frederik Christian som en svak og uerfaren militær leder. De ønsket heller en kronprins med militær slagkraft, som kanskje kunne vinne tilbake Finland etter det sviende nederlaget mot Russland.
I Carl Otto Mörners øyne, var Jean Baptiste Bernadotte en slik kandidat. Uten å ha klarert det med den svenske regjeringen, spurte han Bernadotte om han ville komme til Sverige og bli landets kronprins.
Jean Baptiste Bernadotte takket etter hvert ja, selv om det innebar et endelig brudd med sin tidligere sjef, Napoleon.
Da han kom tilbake til Sverige, ble Carl Otto Mörner arrestert på grunn av sin illojale oppførsel. Men ideen om å få Jean Baptiste Bernadotte som kronprins fikk etter hvert bred støtte blant de med makt i Sverige.
Høsten 1810 ble Jean Baptiste Bernadotte valgt til svensk kronprins, og han skiftet navn til Karl Johan.
I Sverige antok man at Karl Johans nære forhold til Napoleon skulle sørge for fransk støtte i kampen om å vinne tilbake Finland.
Men Karl Johan ville det annerledes. Kort tid etter at han ble kronprins, avfeide han borgerskapets ønske om Finland. I stedet rettet han blikket mot Norge.
Samtidig planla Napoleon sitt fatale felttog mot Russland. Det skulle bli skjebnesvangert for Frankrike, og samtidig gjøre Norge til en brikke i et europeisk stormaktsspill.
Napoleons felttog mot Russland ble en katastrofe. Våren 1812 var Napoleon presset. På slagmarken i Spania sloss han mot britene, og han måtte bruke sine beste menn der.
Likevel var han optimistisk med tanke på krigen mot Russland. Han mobiliserte en hær på 600.000 soldater, som dro av gårde mot Moskva.
Allerede på veien til Moskva led hæren store tap. Men det var først da vinteren kom, at det ble virkelig ille.
En cocktail av kulde, sykdom, sult og russiske angrep tok livet av de aller fleste av Napoleons soldater. Bare et sted mellom 10.000-20.000 kom tilbake. Overtaket Napoleon hadde hatt tidligere i krigen, var tapt.
For Storbritannia virket det nå mulig å få satt en endelig stopper for Napoleon. Den franske keiseren var svekket, britene hadde Russland på sin side, og dessuten hadde Sverige fått en ny kronprins som virket interessert i å gjøre en real hestehandel.
Karl Johan var villig til å bruke den svenske hæren i kampen mot Napoleon, dersom England, Russland, Østerrike og Preussen (i dagens Tyskland) støttet hans ønske om å få Norge i krigsbytte fra Danmark.
Den danske kongen var en av få allierte Napoleon hadde igjen. Selv ønsket han å beholde Norge, men ble tvunget til å se på maktspillet om Norge fra sidelinjen. Selv om han prøvde, klarte han ikke å komme seg ut av alliansen med Frankrike.
I løpet av fire blodige dager i oktober 1813, ble Napoleons og Norges skjebne avgjort. Til sammen stilte en halv million soldater opp på slagmarken utenfor Leipzig øst i Tyskland.
Napoleons hær var i klart undertall, og tapte mot en allianse bestående av Østerrike, Preussen, Russland og Sverige.
Etter slaget ved Leipzig så Karl Johan sitt snitt til å sikre seg det krigsbyttet han hadde ønsket seg hele tiden: Norge.
Han dro nordover, til Kiel, som på denne tiden var dansk. Det danske forsvaret har ingenting å stille opp med. Sverige og Danmark begynner fredssamtalene kort tid etterpå.
14. januar 1814 blir Kieltraktaten undertegnet av Sverige og Danmark. Avtalen er for det første en fredsavtale mellom disse, men også en avtale om at Danmark skal avstå Norge til Sverige.
Sveriges allierte, det vil si Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen, anerkjenner alle vilkårene i Kieltraktaten. Dermed virker det uunngåelig at Norge blir svensk.
Men i stedet for å reise hjem til Stockholm for å feire freden og ta kontroll over Norge, drar Karl Johan og de svenske soldatene sørover igjen. De må fullføre krigen mot Napoleon.
Denne forpliktelsen overfor Storbritannia, kommer til å hjemsøke Karl Johan. For i Norge maner en dansk kronprins til norsk selvstendighetskamp.
Denne artikkelen er en del av en læringssti om Grunnloven og 1814. Trykk på knappen over for å gå til startsiden.