Christian Frederiks plan A og B

Den som trakk i trådene og fikk riksforsamlingen på Eidsvoll i stand var den danske kronprinsen, Christian Frederik. Han hadde styrt Norge på vegne at kongen siden våren 1813.

Da meldingene om Kieltraktaten nådde Christian Frederik, samlet han 21 av de mektigste personene i Norge til et møte.

Planen hans var at disse skulle utrope ham til konge. Han var tross alt arveprins. Når den danske kongen ikke lenger var Norges konge, var det hans tur, mente Christian Frederik.

Samtidig visste han at han senere kom til å bli konge i Danmark. Dersom han allerede var konge i Norge, ville han enkelt kunne gjenopplive unionen mellom de to landene.

Men møtet gikk ikke helt etter Christian Frederiks plan. De fleste mente at det måtte være opptil det norske folk å velge Christian Frederik til konge. Det var ikke noe de kunne gjøre, der og da.

Christian Frederik innså at plan A hadde mislykkes. Plan B ble derfor en riksforsamling. Her skulle representanter, valgt av folket, bli enige om en grunnlov. Forhåpentligvis åpnet den for at han kunne velges til konge.

Hvem var Eidsvollsmennene?

I løpet av noen hektiske uker vinteren 1814, ble det avholdt valg rundt omkring i landet for å avgjøre hvem som skulle representere de ulike landsdelene i riksforsamlingen. I tillegg skulle også hæren velge sine representanter.

Av de 112 som møtte på Eidsvoll, var 57 embetsmenn (33 av disse militære), 37 bønder og 18 næringsdrivende.

Alle visste at det bare var et spørsmål om tid før Karl Johan og de svenske soldatene kom hjem, og ville ta makta i Norge. Derfor tok man ikke sjansen på å vente på representantene fra Nord-Norge. Det ville ta altfor lang tid.

Riksforsamlingens eldste representant var 64 år gamle Peder Anker, som senere ble Norges første statsminister. Den yngste var 17-åringen Thomas Konow. Konow var egentlig altfor ung til å være der, og kom etter hvert til å skrive under på en grunnlov hvor det stod at man måtte være minst 25 år for å stemme.

Christian Frederik var også til stede på Eidsvoll, men deltok ikke i forhandlingene om hva som skulle stå i Grunnloven.

I stedet bodde i en egen fløy i Eidsvollsbygningen, og trakk i trådene så godt han kunne. Om kveldene holdt han sine egne fester. Det var der den gode konjakken ble servert.

Grunnlovens tre hovedprinsipper

Grunnloven hadde to formål: For det første skulle den brukes som et verktøy for å overbevise andre land om at Norge burde være selvstendig, og ikke tvinges inn i union med Sverige.

For det andre skulle den beskrive landets styresett, det vil si demokratiets spilleregler. Særlig ble disse tre prinsippene viktige:

• Folkesuverenitet
• Maktfordeling
• Borgerrettigheter

Disse prinsippene har vært sentrale i Grunnloven siden 1814 og er fremdeles kjernen i demokratiet vårt.

Folkesuverenitet

Folkesuverenitet betyr at landet skal styres slik folket ønsker. Dette var et brudd med eneveldet, som var styreformen i Danmark-Norge.

I et enevelde har kongen ubegrenset makt, og kan egentlig bestemme hva han vil. Det ville Eidsvollsmennene ha slutt på.

Etableringen av Stortinget kom fra ideen om folkesuverenitet. Eidsvollsmennene ville lage en statsmakt som utgikk fra folket. Kongen måtte dermed finne seg i å dele makten med folket.

Maktfordeling

En av opplysningstidens viktigste politiske ideer var maktfordeling. Maktfordeling skal beskytte folket mot maktmisbruk.

I stedet for at én eller noen få personer sitter med all politisk makt i et land, må makten deles mellom flere institusjoner. I Grunnloven er makten delt i tre:

1. Den utøvende makt (kongen/regjeringen)
2. Den lovgivende makt (Stortinget)
3. Den dømmende makt (domstolene)

Borgerrettigheter

Ideen om at alle mennesker skulle ha medfødte rettigheter, fikk gradvis fotfeste under opplysningstiden. Det begrenset statens makt over innbyggerne.

Allerede i 1814 ble flere grunnleggende rettigheter skrevet inn i Grunnloven. Ytringsfrihet, religionsfrihet og rettssikkerhet er noen av disse.

Selvstendighetspartiet og unionspartiet

Alle Eidsvollsmennene var enige om at de ønsket størst mulig selvstendighet for Norge. Å ha en egen grunnlov var viktig for å beskytte selvstendigheten. Forsamlingen var likevel splittet i synet på hva som var realistisk å få til.

Noen trodde full selvstendighet var mulig. Disse støttet Christian Frederik, og fikk kallenavnet Selvstendighetspartiet. Christian Magnus Falsen regnes som lederen for denne gruppen.

Andre var mer åpne for en union med Sverige. Norge hadde ikke noen erfaring med å styre seg selv, så en union med Sverige ville kanskje være en god løsning, mente disse.

Dessuten hadde vi ikke så mye vi skulle sagt. Alle de europeiske stormaktene var  på Sveriges side. Gruppen som mente dette ble kalt Unionspartiet, og ble ledet av Herman Wedel Jarlsberg.

På Eidsvoll utviklet disse to gruppene seg til to klikker som var uenige i ganske mange spørsmål. Det store flertallet, rundt 80 av 112, tilhørte Selvstendighetspartiet.

17. mai og kongevalg

Den 17. mai 1814 ble forhandlingene avsluttet. Alle de 112 la sine segl på dokumentet og skrev under. Det eneste som nå gjenstod, var å velge konge, og håpe det beste.

Christian Frederik ble enstemmig valgt til Norges konge. Til tross for all  uenighet underveis, samlet alle Eidsvollsmennene seg under slagordet «Enig og tro til Dovre faller», før de reiste hver til sitt.

Men på den andre siden av svenskegrensa var stemninga en helt annen. Karl Johan var endelig på vei tilbake til Stockholm. Nå var det bare å plukke det krigsbyttet Sverige var blitt lovet. Den uerfarne Christian Frederik var ingen match mot seiersvante svenske tropper.

Denne artikkelen er en del av en læringssti om Grunnloven og 1814. Trykk på knappen over for å gå til startsiden.