Samfunnet endrer seg

For å forstå hvorfor spørsmålet om kvinners stemmerett fikk så stor betydning, må vi skru tida enda noen år tilbake. Det henger sammen med 1800-tallets viktigste endring i samfunnet: industrialiseringen.

Fra midten av 1800-tallet flyttet tusenvis fra bygdene til byene for å jobbe. Mange kvinner fikk arbeid i fabrikker eller som hushjelp hos rike familier. De fikk dårligere betalt enn menn, og var derfor attraktiv arbeidskraft.

Det politiske engasjementet var stort på denne tida. Mange foreninger jobbet for arbeidernes rettigheter, for bedre sosiale kår for fattige og, ikke minst, for kvinners rettigheter.

Alle organisasjonene som jobbet for kvinners rettigheter, kalles kvinnebevegelsen. Kvinnebevegelsen allierte seg med liberale politikere på Stortinget, først og fremst fra partiet Venstre.

I 1886 foreslo flere av Venstres representanter at kvinner skulle få stemmerett, på lik linje med menn. Det var første gang spørsmålet skulle bli prøvd i Stortinget.

Kvinner = hus og familie

Å utvide stemmeretten krever at Grunnloven endres. For å få til det, må det være et stortingsvalg mellom forslag og behandling i Stortinget. Derfor kom saken først opp i Stortinget fire år etter at det ble foreslått, i 1890.

Da Stortinget skulle debattere og avgjøre saken 5. og 6. juni 1890, møtte kvinnesaken en vegg av fordommer. Det var stor forskjell i holdninger blant fløyen av liberale byfolk og de konservative kreftene på Stortinget.

Motstanderne av å gi kvinner stemmerett var blant annet redd for hva det ville gjøre med maktbalansen i samfunnet. Kvinner utgjorde jo halve befolkningen. Skulle de få makt, betød det at det ble mindre igjen til menn!

Flere mente også at det ville bli for dyrt for samfunnet. For å stemme, mente de, må man ha et visst utdanningsnivå. Hvis kvinner fikk stemmerett, måtte de også få utdannelse. Det hadde ikke Norge råd til.

Sist, men ikke minst, argumenterte flere for at kvinners deltakelse i demokratiet ville ødelegge de tradisjonelle kjønnsrollene. Familier ville rakne og det ville være å tukle med Guds skaperverk.

En av de strieste motstanderne var Johan Christian Heuch fra Høyre. I debatten la Heuch vekt på at kvinnens mening med tilværelsen, er å bygge et hjem. Å delta i det offentlige liv, er mannens oppgave. Alvoret som ligger i å diskutere politikk, er så tyngende at kvinner bør skånes for det.

Dessuten mente Heuch at kvinner har så pipete stemmer, at han ville bli redd dersom han måtte høre på deres innlegg i stortingssalen. 

Kvinner som ressurs for samfunnet

Men ikke alle delte Heuch og de konservatives frykt for kvinners deltakelse. For noen handlet kvinners stemmerett om å anerkjenne deres menneskeverd.

Flere la vekt på at kvinner kunne tilføre nye og viktige perspektiver i mange politiske debatter. Saker som skole, ekteskap og politi ble trukket fram som eksempler.

Kvinner, mente tilhengerne av forslaget, har større tålmodighet og mer medfølelse enn menn. Disse egenskapene kunne være en stor ressurs for samfunnet. 

Etter to dager med debatt, ble allikevel forslaget om stemmerett for kvinner forkastet med 70 mot 44 stemmer.

Grensene for hva kvinner får mene noe om utvides

I 1894 fikk kvinner for første gang stemme i lokale folkeavstemninger om man skulle beholde salg av brennevin, eller forby det. Alkoholmisbruk ødela hjem, og derfor var det rimelig at kvinner fikk si sin mening om dette.

I akkurat dette spørsmålet, oppstod en slags allianse mellom kvinnene og konservative menn, som jo egentlig var motstandere av kvinners stemmerett.

Folkeavstemningene om salg av brennevin ble første trinn på en lang stige mot allmenn stemmerett for kvinner. På omtrent samme tid får kvinner adgang til å sitte i skolestyrer og bli rektorer.

Både alkohol og skole var politiske områder hvor kvinner tidlig fikk lov til å mene noe. Begge deler påvirket tross alt familien og barn, som var kvinnens domene.

Men også i andre spørsmål markerte kvinnebevegelsen seg. Ikke minst fantes det egne fagforeninger for kvinnelige arbeidere som kjempet for sine rettigheter.

I 1901 fikk kvinner for første gang stemme ved kommunevalget. Stemmeretten var riktignok begrenset til velstående kvinner, men 200.000 kvinner avga for første gang sin stemme.

Det store gjennombruddet: unionsoppløsningen

Gjennombruddet kom få år senere, da kvinnebevegelsen samlet inn nesten 300.000 underskrifter til støtte for unionsoppløsningen i 1905.

I folkeavstemningen om unionsoppløsning med Sverige, fikk ikke kvinner lov til å delta. Flertallet på Stortinget sa nei, fordi de mente hele avstemningen ville ta for lang tid hvis kvinner også skulle være med.

Kvinnebevegelsens enorme mobilisering viste at kvinner tok store politiske spørsmål på alvor, og at deres engasjement ikke lot seg stoppe av et nølende Storting.

Siste barriere: Stortinget

Ved stortingsvalget i 1909 fikk kvinner med en viss formue og inntekt stemmerett. Dette var første gang kvinner fikk stemme ved et nasjonalt valg.

To år senere nådde kvinnekampen en ny viktig milepæl: 17. mars 1911 møtte Anna Rogstad som stortingsrepresentant. Norge ble dermed det andre landet i verden hvor en kvinne møtte i nasjonalforsamlingen. Bare slått av Finland.

Da Anna Rogstad møtte i Stortinget, ble det markert ved at alle de mannlige representantene reiste seg. Publikumsgalleriet var fullt av tilskuere, og stortingspresidenten holdt en tale hvor han skrøt av hvor moderne Stortinget var.

20 år etter at flere representanter hadde latterliggjort forslaget om å gi kvinner stemmerett, hadde vinden snudd. I 1913 stemte et enstemmig storting for at kvinner skulle få stemmerett på lik linje med menn, uten spesielle krav til inntekt og formue.

Grunnlovens paragraf 50, som handler om stemmerett, ble skrevet om med tre små ord: «Stemmeberettiget er norske Borgere, Mænd og Kvinder, som har fylt 25 år.»

Denne artikkelen er en del av en læringsstien "Hvem skal få lov til å mene noe?". Trykk på knappen over for å gå til startsiden.