Trass opplysningar om at to tyske skip hadde vorte torpedert utanfor kysten av Sør-Noreg, var det altså dei britiske og franske minene som vart diskuterte i Stortinget den 8. april.

At den tyske invasjonen skulle kome allereie neste natt, var det ingen som førestilte seg.

Angrepet på Noreg

Dei tyske nazistane angreip Noreg med veldige skyts. Oslo, Bergen, Trondheim, Stavanger og Narvik var nokre av stadane som vart tekne med både fly og skip.

Angrepet kom overraskande, og utan noka krigserklæring i forkant.

Dei første meldingane om ein tysk invasjon kom rundt midnatt. Ytst i Oslofjorden vart den norske vaktbåten "Pol III" senka av den tyske torpedobåten "Albatross".

På Oscarsborg, like utanfor Oslo, førebudde dei seg på kampar. Klokka 04.21 avfyrte kommandant Birger Eriksen og mennene hans skota som senka det store krigsskipet Blücher.

Stortinget sin flukt – Elverumsfullmakta

Samtidig førebudde kongehuset, regjeringa og stortingsrepresentantane seg på å måtte flykte.

Då stortingspresident Carl Joachim Hambro vart varsla om den tyske invasjonen, beordra han evakuering av Stortinget med tog til Hamar. Kongefamilien og regjeringa skulle evakuerast med det same toget.

Rett før klokka halv åtte same morgon rulla toget ut frå Østbanen i Oslo med kurs for Hamar.

På Hamar vart det halde stortingsmøte, men dette måtte avbrytast fordi tyske styrkar nærma seg. I all hast måtte ein forlate lokala, og Stortinget, regjeringa og kongen flykta vidare til Elverum.

Her vedtok Stortinget å overføre myndigheita si til regjeringa. På denne måten fekk regjeringa fullmakt til å vareta Noreg sine interesser til Stortinget igjen kunne samlast.

Avtalen er kjent som Elverumsfullmakta og vart avgjerande for at regjeringa kunne fortsetje arbeidet sitt frå eksil i Storbritannia under krigen.

Etter at møtet var heva på Elverum, fortsette flukta for kongen, kronprinsen og regjeringa. Kong Haakon og kronprins Olav reiste først til Vestlandet og deretter til Nord-Noreg, før dei innsåg at det var umogleg for Noreg å stanse dei tyske styrkane.

Den 7. juni 1940 forlét dei Noreg og drog i eksil i London, der dei saman med regjeringa styrte den norske motstandsrørsla. Det skulle gå fem år før dei kunne vende tilbake til Noreg, og før landets folkevalde igjen kunne samlast på Stortinget.

Maktkampen mellom Terboven og Quisling

Klokka 22.00 om kvelden 9. april heldt Vidkun Quisling ein radiotale der han erklærte seg som Noregs nye statsminister.

Tyskarane hadde i utgangspunktet håpa at den norske regjeringa skulle overgje seg utan motstand. Då det ikkje skjedde, gjekk representantar for det tyske nazipartiet til Vidkun Quisling og bad han om å gjere statskupp. Dei håpa at den norske motstanden skulle bli mindre dersom ein "norsk" regjering tok makta.

Likevel blir Quisling fort avsett av den tyske okkupasjonsmakta, som ikkje anerkjenner styret hans. Berre nokre veker etter 9. april blir Josef Terboven sendt til Oslo. Han får i oppdrag å opprette eit tysk-kontrollert styre i Noreg.

Stortingsbygningen i hendene på diktaturet

Etter at det norske forsvaret kapitulerte 10. juni, vende den tyske okkupasjonsmakta seg til Stortinget i eit forsøk på å etablere eit samarbeidsregime som skulle erstatte norske styresmakter.

Nokre av medlemane i Stortingets presidentskap hadde vorte igjen i Noreg. Under sterkt press gjekk dei med på å erklære at Elverumsfullmakta var ugyldig, og at regjeringa skulle avsetjast. Kongen vart samtidig beden om å trekkje seg.

Kong Haakon nekta på si side å akseptere denne avtalen. I ein tale halden frå eksil i London gjorde han det klart at det var uaktuelt å forhandle med tyskarane.

Det at han avviste alle forsøk på å forhandle med tyskarane, har vorte kjent som «kongens nei» i norsk historie, og motiverte mange til motstandskamp i Noreg.

Til slutt gav tyskarane opp å forankre okkupasjonsregimet i lovleg valte norske styresmakter. I staden gjennomførte Reichskommissar Josef Terboven eit kupp.

Den 25. september 1940 utnemnde Terboven ei norsk regjering underlagt seg sjølv. Av dei 13 statsrådane i regjeringa var ni frå det norske nazistpartiet Nasjonal Samling.

Quisling og Terboven kom aldri overeins med kvarandre. Gjennom heile krigen var dei rivalar, men tvinga til å samarbeide.

Terboven meinte at Quisling var udugeleg, og ønskte å ha mest mogleg makt sjølv. Quisling, på si side, hadde eit godt forhold til Hitler, som hadde lova han ei leiande rolle i Noreg.

I 1942 fekk Quisling formelt rolla som ministerpresident og leia ei nasjonal regjering fram til 1945. Quislings politiske makt var likevel avgrensa. Terboven hadde det øvste myndet.

Stortingsbygningen vart brukt av tyskarane gjennom store delar av krigen. Josef Terboven hadde kontoret sitt i Eidsvollsgalleriet det meste av okkupasjonstida.

I februar 1945 flytta han til Oslo Handelsgymnasium. Stortingsbygningen vart då overlaten til den norske NS-regjeringa under Quislings leiing.

Kong Haakon kom tilbake til Noreg 7. juni 1945, på dagen fem år etter at han hadde forlate landet. Han vart møtt av kronprins Olav, som hadde kome tilbake nokre veker tidlegare, og eit hav av folk som ville ta del i feiringa.

Våren og sommaren 1945 blir gjerne kalla fredsdagane. Overgangen frå diktatur tilbake til eit legitimt, demokratisk styresett gjekk nokså smertefritt.

Det var noko usemje om korleis Noreg burde styrast rett etter frigjeringa. Ikkje minst var mange kritiske til Stortingets presidentskap, som dei meinte hadde gått for langt i å imøtekome ønska til den tyske okkupasjonsmakta våren 1940.

Oppdraget med å danne ei midlertidig regjering fram til ein kunne halde eit nytt stortingsval, gjekk til leiaren i Arbeidarpartiet, Einar Gerhardsen.

Han danna ei samlingsregjering, som sat sommaren og deler av hausten 1945. Samlingsregjeringa var tverrpolitisk og hadde statsrådar frå alle dei store partia i Noreg.

Aldri meir 9. april

Sjølv om vekene og månadene etter frigjeringa baud på mange markeringar av at dei demokratiske institusjonane i landet var gjeninnsett, kvilte det også eit stort alvor over perioden.

Den andre verdskrigen var enormt øydeleggjande. Land frå alle kontinent vart trekte inn i konfliktane. Til saman mista rundt 70 millionar menneske livet.

I Noreg vart rundt 10 000 menneske drepne som direkte følgje av krigen. Okkupasjonstida forårsaka nokre av dei mest traumatiske hendingane i norsk historie, som deportasjonen av norske jødar og nedbrenninga av Finnmark. Det er difor vi seier "aldri meir 9. april".